Dypdykk i gjørmen

Fikk meg en liten overraskelse her i morges, og en hyggelig sånn. Jeg var savnet. Noen tok seg faktisk bryet med å legge inn en kommentar og spørre hvor det blitt av meg. Jeg er her fremdeles, så vidt det er. For tiden befinner jeg meg i noe som kalles litt forskjellig, avhengig av hva som er på moten. Hva navn det enn har så kjennetegnes det av store spørsmål; "Hvem er jeg?", "Hva er jeg?", "Hvor skal jeg?" pluss en masse "HVORFOR?" og "HVORDAN?", altsammen godt blandet i en tåke av meningsløshet og manglende inspirasjon.
Grunnen til at jeg skriver dette er ikke egentlig for at jeg tror det er av særlig interesse. Men bare å skrive gir meg en veldig god følelse, det virker rensende. Ren egoisme altså. (Bortsett fra at jeg mener at alt vi gjør er sporet av egoisme og egennytte. Ikke på en ondsinnet måte, mer som en grunnleggende funksjon i det menneskelige sinnet.) Jeg tenker og analyserer altfor mye, har jeg forstått. Utrolig mye energi blir brukt til å gruble å lure på de minste detaljer, men ved å skrive ned noen av tankene kan jeg kanskje legge dem vekk for en stund. Mine venner har allerede hørt det meste, litt for ofte er jeg redd, så kanskje jeg heller skal skrive mer her og ikke utsette mine venner for mer enn nødvendig. Du som leser gjør det jo faktiskt frivillig!

Jeg er veldig glad i analogier, metaforer og lignende måter å uttrykke et poeng, og kan gjerne bruke mye tid på å finne treffende ligninger for situasjoner jeg er oppe i. Her er den seneste:

Forestill deg at du er forkjølet og ikke kjenner smaken av noenting. (Egentlig er det luktesansen som er borte, rent tap av smakssansen er veldig uvanlig. Men, men, dette er ingen medisinsk avhandlig...) Så blir du tilbudt noe av det beste du vet. En fatlagret Chardonnay kanskje? Eller noe godt å spise? En velkrydret Thai-rett med lime, chilli og koriander? Eller en deilig mørk sjokolade? Så kommer aberet - DET SMAKER INGENTING! Men du vet at det burde gjøre det. Du har hukommelsen av smakene, kan nesten kjenne dem hvis du konsentrerer deg. Akkurat sånn har jeg det nå. Jeg føler det som om jeg mistet den mentale smakssansen. Ting som jeg vet til vanlig betyr mye for meg, er så å si helt uinteressante, men ikke på samme måte som en diskusjon om det nyeste innen spraylakk til roadster-biler, for det får meg liksom aldri helt til å ta av. Det er vanvittig frustrerende å ikke føle noe, men der er så mye som gjør ondt at det enkleste har tydligvis vært for hodet mitt å stenge av alt. Utfordringen blir å strukturere tankene sånn at jeg får skilt på hva som er viktig og ikke, og å skille på arbeid og det private.

Det sies at vi mennesker er enten jegere eller samlere. Jeg tror jeg er en typisk samler. Tenker da ikke nødvendigvis på fysiske ting, selv om min eks sikkert vil påstå nettopp det. Nei, jeg samler på tanker, ideer, spørsmål og ufullstendige historier. Samlingen av opplevelser og inntrykk er så overfylt at jeg må finne en måte å få det ut, sånn at jeg kan begynne å leve igjen. Hvis ikke Lånekassen hadde et så klamt grep om meg hadde jeg nok tatt et friår og skrevet fra meg.
Men takk igjen, du som fikk fingrene mine tilbake til tastaturet. Jeg hadde faktiskt en post liggende som draft, den om usability-testingen vi gjorde før påske, men fordi den ikke ble ferdig, sånn som jeg ville ha den, lå den og bremset for all annen produksjon også. Nå er jeg litt igang igjen, og som de sier:

"Let's get this show on the road!"