You know Heidi...

...this one's for you...

All done!

I dag har jeg skikkelig skallebank. Skikkelig altså. Men forklaringen er nokså enkel, trenger ingen medisinsk ekspertise for den diagnosen. Jeg satt oppe i natt til tre og skrev, og plutselig var jeg ferdig! I hvert fall ferdig nok for å printe ut tre eksemplarer og stifte dem sammen med forsiden og rapporten. Og i morgen før 12.00 skal hele mappen være innlevert. Så alt jeg sitter igjen med nå er en dundrende hodepine og en irriterende følelse av at det alltid kommer å være på den her måten. Jeg mener halvveis arbeid, manglende inspirasjon og et kaotisk indre og ytre liv som forstyrrer studiene. For når jeg ser tilbake på de siste tre årene har jeg alltid hatt en eller annen forklaring på hvorfor jeg ikke får det til som jeg vil, men er det ikke bare sånn livet er? Tror heller jeg skal lære meg å se hva jeg faktisk får til. Så hva skal jeg gjøre nå, da? Vet fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Heldigvis har jeg to år til å tenke på den saken mens jeg roter rundt på Høyden, vilt famlende etter noe som endelig skyver meg i riktig retning. (Og skal jeg bry meg om noe av dagens artikkel i BT, bør jeg skifte retning fortere en snøen smelter i Sahara...) Fare well, for now. Neste post blir en posthuin105post.

Nettstedsanalyse

The Strand – et eksempel på konvergens?

Det var en gang litt tidligere i år at jeg skummet dagens nyheter på nett og en viss artikkel fanget min interesse. ”Se opp for neste webisode” kunne jeg lese i Dagbladets nettavis, og videre at dette var et prosjekt av Dan Myrick, mannen bak den noe banebrytende filmen Blair Witch Project. Ganske snart linket jeg meg til hovedsiden for The Strand, og har etter det frekventert den ofte. Like ofte har jeg veid for og mot om jeg i det hele tatt skulle prøve å analysere akkurat den siden, for problemstillingene som dukket opp er sannsynligvis altfor store for denne oppgaven. Grunnen til at jeg til slutt likevel valgte å gjøre det, er som Leif Ove Larsen uttrykker det i Metodebok for mediefag at ”Det allmenne utgangspunktet for en tekstanalyse er interesse hos den som analyserer.”(Larsen 2002)

Ved å beskrive nettstedet så grundig som mulig skal jeg prøve å vise at The Strand er et godt eksempel på konvergens i den forståelsen at konvergens betyr ” sammenløp av retninger eller utviklingslinjer.”

Bakgrunn

Jeg må først gå gjennom litt av forutsetningene for denne siden, eller rettere sagt filmprosjektet, for uten filmen ville siden mangle eksistensgrunnlag. Myrick var kort fortalt frustrert av hele det pengestyrte maktapparatet i Hollywood som bestemmer hvem som får lage film, hva som lages og hvordan. Ved å ta over hele produksjonen selv og la distribusjonen gå over nett ville Myrick utforske mulighetene for en mer brukerstyrt filmopplevelse og en tettere dialog mellom filmskaper og seere. The Strand begynte som en idé om å fange det mangefasetterte miljøet i Venice Beach i California på film, og da internet ble valgt som formidlingskanal ble filmen kortet ned i episoder for å sendes som serie. Fenomenet ble kalt ”webisodes” og den første skulle være gratis, mens de resterende blir tilgjengelige for den nette sum av 0.99 amerikanske dollar per stykk gjennom BitPass digitale betalingsteknologi.

Nettstedets deler

At film er utgangspunktet for denne siden er noe som blir klart allerede fra første møte, der ser vi en intro som klart assosierer til tradisjonell kinofilm. På svart bakgrunn med typisk flimmer og støy ser vi produksjonsselskapet GearHead Pictures presentere The Strand - Venice,CA. Like tydelig er det dog at vi er på nett da det nederst på skjermen står ”Enter website”.



Hvis vi så går inn på selve hovedsiden blir vi møtt av det som er et gjennomgående bilde på hele stedet. Det får meg å tenke på en typisk amerikansk drive-in movie med et opplyst lerret og silhuetten av publikum. Her er ”lerretet” et forstørret utsnitt av noe grafitti som ganske sannsynlig er fra akkurat Venice Beach, og ”publikum” er tatt direkte ut av bilder fra The Strand. Basketspillerne til høyre på bildet finner man f. eks. hvis man følger den første linken som heter ”Press”. Denne eksterne linken inneholder naturlig nok materiale relatert til promoteringen av The Strand, d.v.s. pressemeldinger og bilder fra filmsettet.



Neste link er lokal og gir oss en kort beskrivelse av hovedtankene bak prosjektet. Ordene ”The Strand explores the intersecting lives of its characters with the authenticity of a documentary, but with the narrative storytelling of any scripted show. [...] It’s not reality television. It’s just real.” illustrerer godt hva The Strand handler om både som nettsted og film – et skjæringspunkt mellom virkelighet og fiksjon.

Linken ”Characters” tar oss en fyldig side med informasjon om nøkkelkarakterer i filmen. Det er fjorten thumbnails på siden, og tretten av dem gir oss ved forstørring skuespillernes navn med beskrivelse av deres rolle og innbyrdes relasjoner. Fem av karakterene har også en liten QuickTime-film knyttet til seg. I disse småvideoene snakker de til kameraet på en måte som virker veldig spontan og ikke regissert, noe som medvirker til å virkeliggjøre personene i filmen. Den fjortende thumbnailen er en ekstern link til ”Bartenders blog”, som faktisk fungerer. Jeg vet, for jeg har testet ved å legge igjen noen kommentarer. På den annen side er jeg fremdeles ikke sikker på om denne bartenderen er virkelig eller skuespiller, men så er det jo litt av poenget med The Strand, grensene flyter så i hverandre at de er vanskelige å se.

Denne siden har skiftet litt innehold under tiden som jeg kjent den. En god webside bør også oppdateres jevnlig, men her er det ikke bare snakk om å fylle ut med mer og nyere materiale, uten like mye justeringer av selve innholdet i takt med at prosjektet utvikler seg. F. eks. går ”Locals” til en side med portrett av virkelige mennesker fra Venice Beach, og denne linken er av nyere dato. I hvert fall en, om ikke alle, av disse ”ikkeskuespillere” er også med i selve filmen.

Som på hvilken film som helst finnes det her også en rulletekst med navn på alle som er involvert, og den ligger naturlig nok under linken ”Credits”.



”Souvenirs” er en link med litt blandet innhold, det første vi ser er et bilde av en gatebutikk fra Venice Beach med T-shirts som henger til salgs. På noen av klesplaggene er teksten gjort om til linker som gir oss mulighet å laste ned en screensaver og desktop wallpaper. En annen link tar oss til suvenirbutikken, der man kan kjøpe klær, kaffekrus og lignende. Trykker vi på ”Games” ser vi fremdeles det samme bildet, men T-shirtlinkene er nå linker til noen spill, basert på hendelser og karakterer i filmen



Den siste linken i navigasjonsmenyen ”Interact” er på en måte noe av det viktigste selv om den kanskje ikke ser så spennende ut. Det er nemlig her vi finner diskusjonsforumet, der Dan Myrick selv og hans stab kan kommunisere med publikum på nett. For skal utviklingen av The Strand bli som Myrick tenkt seg, er han og de andre ansvarlige avhengige av tilbakemeldinger og engasjement. Per dags dato har forumet 208 medlemmer, mer eller mindre aktive.



Teknisk oppbygging og virkemidler

Stort sett hele siden er laget i Flash av Daniel Karcher, Bluedaniel Animation Studios. Flash er Macromedias verktøy for å lage bl.a. høykvalitets video for nettsider, og det føles som et bevisst valg å bruke dette for å understreke ”filmopplevelsen” på siden. En annen felles nevnere med det meste av konvensjonell film er musikken. Et par av sporene på ”soundtracket” ligger også på nettsiden, man kan velge ved å klikke på de små firkantene nederst til venstre på hovedsiden. Disse knappene er veldig diskrete og man får finne ut av funksjonen selv. I det store og hele finnes der ikke mange instruksjoner på dette stedet, og det bidrar også til filmfølelsen. Navigasjonen er lagt opp slik at man ikke blir forstyrret av følelsen av å miste orienteringen, noe som lett skjer på større mer komplekse nettsted. Siden er lettoversiktlig og på alle lokale linker finnes der en ”Back to main”-knapp. Det råder en slags rolig helhet over siden som står i skarp kontrast til personene og miljøet på Venice Beach. Tempoet i flashanimasjonene er holdt forholdsvis lavt, og men føler seg ikke stresset. Tempoet og intensiteten finner man i filmen som sånn. Selv ikke de interaktive spillene på siden er ødeleggende for filmkonseptet. De er ”eviggående”, man spiller ikke mot andre, og man kan heller ikke lagre highscore.

Så hva med hele grunnforutsetningen for dette nettstedet? Webisodene av The Strand? Hittil har de sleppt en og den kunne i utgangspunktet blitt vist via hvilke media som helst, de var ikke nødt å sende den på nettet. Det var et valg Myrick gjorde, og som før oss litt nærmere min idé med denne analysen.

Som Myrick skrev i nyhetsbrevet 29 april i år: “Thanks again for being a part of this crazy, new venture where at least some of us are taking back the medium and putting it into the hands of the people.” Hovedmeningen med Myricks prosjekt ser da ut til være et ønske om å kvitte seg med mellomleddet i filmindustrien og igjen skape en direkte kontakt mellom fortelling og publikum, mer i tråd med de eldste teateridealene. For å kunne analysere The Strand som nettside har det vært nødvendig å se like mye på premissene bak, for som jeg sa innledningsvis ville ikke siden ha noen funksjon uten filmen. Dette nettstedet er faktisk såpass lite krevende i seg selv, at det er tvilsomt om en tilfeldig surfer får lyst å laste ned 618 MB. Men også det synes jeg stemmer med idéen, for her skal ikke websiden være hovedsaken, uten mer som et kommunikasjonsinstrument.

Websiden ville heller ikke skåret så veldig høyt hos nettguruen Jakob Nielsen. Med hjelp av Charlotte Holm skal jeg se på noen av de retningslinjer Nielsen setter for videoklipp og så kommentere dem i forhold til de tidligere nevnte QuickTime-videoene.

• Nettvideoen skal informere - ikke forstyrre.” Nielsen mener at man skal overveie nøye om man i det hele tatt må bruke video, og hvis man gjør det bare som supplement til tekst, bilder og lyd. Man skal ha et klart bilde av formålet med videoen, da den bør informere og ikke forstyrre.

• ”Brukeren skal aktiveres.” At se nettvideo er ikke det samme som å se på tv, og brukeren forventer en større grad av kontroll og interaktivitet enn foran tv-skjermen. Videoen skal deles opp i små selvstendige blokker og settes opp i en meny, så brukeren enkelt kan få overblikk over innholdet og klikke seg inn der han ønsker. Hvert videoklipp bør introduseres av en kort beskrivende tekst, så brukeren vet hva det handler om, før han klikker seg inn på selve videoklippet. Hvert videoklipp bør ikke vare lenger enn et minutt.

• ”Nettvideoen skal filmes i rolige nærbilder” fordi visningsarealet er lite og brukeren gjerne vil se hva som skjer på bildene. Kamerabevegelsene skal være rolige. Bruk av zoom, panoreringer, fading og andre triks som normalt er bra på film og tv, er ikke effektivt på nettvideoen, det virker bare forstyrrende. Bakgrunnen av bildet skal være ensfarvet og ubevegelig. Bakgrunnen må ikke introdusere detaljer som forstyrrer.

Jeg kan sammenfatte kommentarene med å si at Myrick bryter så å si hver eneste usabilityregel her, men regler er til for å brytes hvis man bare vet hvorfor. Her understreker det bare at siden er en del av en forestilling, en tekst som kan tolkes, og ikke et eksempel på en brukervennlig kommersiell webside. Denne fortellingen blir nå ikke vist i en vanlig kinosal, eller på tv som serie av grunner jeg allerede har nevnt, uten den blir distribuert via nettet og jeg mener derfor at The Strand kan legges in under termen ”cross media communication”. Katarina Björk uttrykker det slik: "The essence of cross media communication is to set the user in the middle of the communication process. You entice him or her to come into your story and interact with you (the narrator) or the story itself as a character ('avatar') in the story.”

The Strand er film fremvist gjennom digital teknikk via nett, altså en tradisjonell fortelling som har funnet en utradisjonell formidlingsvei, og dette kan vi kalle et eksempel på konvergens.

Litteraturliste

Larsen, Leif Ove, Metodebok for mediefag av Helge Østby, Knut Helland, Karl Knappskog og Leif Ove Larsen. “Tekstanalyse”, Fagbokforlaget, 2002 s.69

Holm, Charlotte, “Jakob Nielsens guidelines til god netvideo-produktion”,

http://www.timecodes.dk/mediepolitik/Konvergens/netvideojakobnielsen.htm, besøkt 25.5.2005 kl. 22.13

Björk, Katarina, ”Online Storytelling E-Content Report, 5 May, 2004”http://www.acten.net/uploads/images/399/Online_storytelling.pdf, s.15, besøkt 25.5.2005, kl. 20.08

Rapport for hovedprosjekt/huin105

Innledning

Dette skulle egentlig vært et gruppeprosjekt, men visse omstendigheter gjorde at jeg valgte (og fikk lov) å arbeide alene, noe som kan være både befriende og skremmende. Mitt utgangspunkt for dette arbeidet var å lage en webside for en av Bergens kunstnerer, nemlig keramiker Erik Lytskjold. Ikke bare han, men mange skapende kunstnerer opplever det ofte som konfliktfylt å ”selge seg selv”, og jeg ser her et behov og en mulighet å fremme dem og deres arbeid. I dag forventes det nesten at enhver som kreerer og selger noe har en egen webside, og min ”kunde” har utallige ganger i forbindelse med utstillinger og lignende fått spørsmål om han har en side. Idéen om å lage et nettsted for ham kom veldig selvfølgelig, men utfordringen ble å lage noe som han kunne stå for, hvilket bringer oss til noe av mine intensjoner med oppgaven.

Hva skal formidles?

Det var her veldig viktig for meg å ikke inngå flere kompromisser enn nødvendig med hans kunstnerlige integritet, og jeg prøvde derfor å gjøre siden så minimalistisk som mulig, men likevel basert på hans karakter. Så hva gjør man da kunden helst skyr det meste av moderne tekniske innretninger, sykler heller enn å kjøre bil og for å poengtere det ikke er noe særlig interessert i data i det hele tatt? Veldig enkelt egentlig, for det som kjennetegner hans arbeid og personlighet er akkurat kontraster, og hva kan illustrere det bedre enn å sette opp hans meget komplekse og uttrykksfulle keramikk mot en glatt, stilren webside?

Fargevalg er gjort ut fra bilder av den kunsten som er presentert på siden. Her har jeg hatt veldig god hjelp av Color Impact, et fantastisk nyttig verktøy for å velge og matche farger. Selve bakgrunnen som går igjen er et utsnitt av et av hans fat, meget forstørret og bearbeidet i Photoshop. Herfra blir det naturlig å komme inn på hva jeg har gjort bak kulissene, og noen av de valgene jeg har tatt.

Bildebehandling

Siden det tross alt er kunst som skal vises, er det viktig for meg at kvaliteten på bildene er tilfredsstillende. Jeg har brukt mye tid på å redigere bildene, og prøvd å lagre dem i filstørrelser som er akseptbable, i enten GIF-, PNG- eller JPEG-format avhengig av type bilde. Pensumboken til Elizabeth Castro, HTML for the World Wide , har vært til uvurderlig hjelp under hele arbeidet og her var det spesielt kapitel 5 og 6 jeg fikk bruk for. Det kan hende at det er litt arrogant å ikke ta altfor mye hensyn til svakere maskiner og gamle nettlesere, men sånn som jeg så på dette prosjektet var at vi ikke var tjent med bilder med dårlig oppløsning. Når det er sagt aner jeg at det sikkert skulle være mulig å komprimere bildene enda mer uten at det går altfor mye på bekostning av utseendet. Det får være til et annet kurs tenker jeg.

Side for side

Den første siden som møte besøkeren viser en enkel navigasjonsmeny, ”header”, på toppen, en ”footer” i bunn med copyright og ansvarlig for siden, og der imellom selve innholdet. Til venstre har jeg plassert et bilde med et fat og kunstnerens navn. Fordi jeg brukte en font som mest sannsynlig ikke mange har, valgte jeg å tekste i Photoshop og lagre alt som et PNG-bilde. Der er også en mulighet å legge ved fonten i .eot-format i selve HTMLen, men som Elizabeth Castro konstaterer ”…there is still no cross-platform, cross-browser format for embedded fonts”.[1] Til høyre står det nå et lite sitat av Gunnar Danbolt, fra en utstillingskatalog der han skrev om de medvirkende deriblant Lytskjold. Denne plassen kan lett fylles med alternativ tekst, for eksempel nyheter om utstillinger et.c..

Første lenke i menyen går til ”Works of Art”, som rett og slett er et bildegalleri satt opp med CSS, uten hjelp av javascript, PHP eller CGI. Det må Stu Nicholls ha takk for. Ganske nylig surfet jeg forbi hans nettside The CSS Playground og her fant jeg mye nyttig. Han påpeker at det fungerer best med opp til 12 bilder av medium størrelse (400px ganger 250px), men det har jeg glatt sett bort fra og håper at snart alle bruker bredbånd. Hva man også kan gjøre er selvfølgelig å lage flere mindre galleri, etter tema eksempelvis. Denne metoden er avhengig av en liten hack for at Internet Explorer 5.5 skal kunne tolke stilen ordentlig, og i det hele tatt skjønner jeg nå at man misjonerer for å få til et enhetlig syn på det her med nettlesere.

Lenke nummer to sender oss til ”The Artist” som helt enkelt er en tabell med kunstnerens CV, verken mer eller mindre. Det som er likt er selve hovedoppsettet som for øvrig er likt for alle sidene; med bakgrunn, header (meny) og footer. Det som varierer er at den menyknappen som er aktiv nå heter ”Home”, hvis man av noen grunn skulle ha lyst å gå til førstesiden igjen, noe som for øvrig gjerne ikke var en helt lur idé, da det lett kan bli forvirrende. Et klikk for mye på knappen sender deg jo feil!

På nåværende tidspunkt er tydelig at jeg ikke har vært helt konsekvent. Jeg har valgt å skrive på engelsk på siden. Faktisk ikke så mye for at den skulle være tilgjengelig, for det hadde jo kunnet ordnes ved å tilby engelsk som alternativ, men det var heller et estetisk hensyn, da jeg mente det så bedre ut med engelsk på menyknappene. Det er noe visst med stor forbokstav på substantiv! Hva jeg ikke har gjort er å oversette CVn til engelsk, og det burde jeg vel ha gjort hvis jeg skulle holde stilen. Mest sannsynlig vil en senere revidering inneholde begge språkalternativen, pluss eventuelt tysk.

Neste lenke har jeg kalt ”His Workshop” og her var det tenkt at det skulle vises en del bilder av kunstneren i arbeid. Nå er ikke han så lett å fange på bilde, og var heller kanskje ikke helt tent på idéen, men jeg hadde en del likevel og bestemte meg for å prøve ut en animert GIF i stedet for. Resultatet ble ganske bra, men egentlig altfor stor for å laste ned - 3.74 Mb tar veldig lang tid å vente på! Den første bilden i animeringen ser man dog ganske snart, så de som ikke vil vente, eller i det hele tatt ikke skjønner at det er noe å vente på, klikker seg mest trolig bare videre. En usabilitytest ville sikkert gitt svaret på det, og mange andre spørsmål, men jeg tror ikke tiden rekker til nå for denne oppgaven.

På alle sider pleier det å finnes en kontaktside, og det gjør det også her med navnet ”Get in Touch”. I tabellformat har jeg lagt ut kontaktinformasjonen, samt på slutten lagt inn et CSS-basert ”rolloverbilde” som er lenke til kunstnerens mailadresse.

Siste lenken heter ”Inspiration” og her hadde jeg store planer. Alle mennesker trenger og søker inspirasjoner i mer eller mindre grad, kanskje spesielt de med skapende yrker, og på denne siste siden ville jeg gjøre noe som var litt utover det vanlige på et slikt nettsted. For å få et lite innblikk i hvor og hvordan nettopp denne kunstneren henter sin inspirasjon ville legge til først og fremst musikk, men også bilder av ham i ”inspirerende” situasjoner. Nå fikk jeg litt problemer med å komme meg ut på fjorden med digitalkameraet for å ta bilde når han padler kajakk, men Photoshop tilbyr gratis en hel masse bilder og bildet på siste side kunne vært ham. Enda større problemer byr musikken på, for det er ikke lov å legge ut sånt på nett uten tillatelse. For skal det være musikk på siden må den være ”hans”, så foreløpig er siden ganske stille. Jeg har imidlertid et lite håp om å kunne utnytte meg av noen kontakter jeg har, og ser ikke vekk fra at en av våre norske komponister faktisk kunne være interessert i å delta i et lite utvekslingsarbeid.

CSS

I begynnelsen av dette arbeidet hadde jeg planer om å lære meg JavaScript, og allerede under det første klasseprosjektet fikk jeg til nok Flash for å se hvilke muligheter som ligger deri. Der finnes dog en del begrensninger ved å nytte seg av disse, for det er ikke alltid brukeren ser det sånn som jeg ønsker, da han kanskje mangler Plug-ins for Flash eller nettleseren er innstilt for å blokkere JavaScript. Dessuten syntes jeg det var en spennende utfordring å få til alt med CSS. Jeg har forstått nok til å få til sidene sånn noenlunde som jeg vil ha dem, men samtidlig innsett se at selve stilarket til mitt prosjekt sannsynligvis kunne vært kortet ned betraktelig. Med en skikkelig planlegging tror jeg at jeg kunne begrenset antallet ider og klasser, samt å ha samlet mange av formatteringene på et sted. Sånn som det ble nå taklet jeg et problem av gangen og fikk sydd sammen det etter hvert. Resultatet ble en nokså uryddig CSS, men tiden og manglende erfaring jobber litt mot meg nå.

Ellers var en av utfordringene å få til ”frames” med hjelp av CSS. Det skulle da egentlig ikke gå siden Internet Explorer ikke støtter position.fixed, men enda en gang med hjelp av Stu Nicholls fant jeg en vei rundt. Jeg har testet siden hjemme både på IE og Firefox og det ser ut som det fungerer: menyen blir værende igjen på toppen når man scroller nedover. Så sett fra en eksperimenterende og nysgjerrig students synsvinkel er det muligens i nærheten av ”lovlig”, men skal siden ha en sund og livskraftig fremtid, der kompatibilitet og lettilgjengelig vedlikehold er essensielt, må det litt ”medisin” til.

I Designing with web standards beskriver Jeffrey Zeldman denne medisinen[2] som hvordan riktig bruk av teknologier som CSS, XHTML, ECMAScript (d.v.s. standardisert JavaScript) kan gi oss mer nøyaktig kontroll over layout samtidlig som brukeren kan styre utseendet av siden etter behov. Vi vil også kunne utvikle sofistikerte sider som fungerer i alle nettlesere og plattformer, etter gjeldende standarder og retningslinjer. Ved å beherske disse teknikkene vil webdesign også bli langt mer kostnadseffektiv, da oppdatering kan gjøres på timer i stedet for dager og uker. Så konklusjonen må bli at hvis jeg mestrer dette, og litt til som Zeldman redegjør for i sin bok, vil oppjusteringen av denne prosjektsiden gå lekende lett.

Litteraturliste

Castro, Elizabeth, HTML for the World Wide Web. Peachpit Press, California, 2003
Zeldman, Jeffrey, Designing with Web Standards. New Riders, California, 2003
http://www.webreference.com/programming/css_gallery/index.html (besøkt 18.05.2005, kl. 19.30)
http://www.stunicholls.myby.co.uk/ (besøkt 16.05.2005, kl. 12.00)

---

[1] Castro, Elizabeth, HTML for the World Wide Web. Peachpit Press, California, 2003, s. 159

[2] Zeldman, Jeffrey, Designing with Web Standards. New Riders, California, 2003, s. 42-43

???

Could you ever break the wind? Or stop the rain from falling? And did you ever see the sun set in east? - - - Have you ever tried to stop loving?

My new playground

Sometimes you just stumble upon something really good, halfway by coincidence while searching for whatever it is. Yesterday I found this excellent site; The CSS Playground by Stu Nicholls. I know there must be a million different sites about CSS, but for me this one sort of made a difference. Just have a look and judge for your self. Anyway, I will most certainly visit the page quite a lot in the most nearby future, as the duedate for handing in the portfolio is getting closer everyday. Scary, but I still hope I'll make it. On Monday we (all members of the HUIN105-class) did a presentation of our work on our group projects. As I think I mentioned earlier I "went solo" and therefore I (obviously) had to do the presentation alone as well, and I really don't feel comfortable doing things like that. I'm kind of get in a state where I hardly can hear my own voice, and I have no control what so ever. But I think it went allright. So what I have to do now is to make the site work properly for real. With effective use of CSS, and I DO have to get rid of those hideous tables...

Beyond the Supernova

Life is a movie, but I sure as hell didn't write the script for this one! This flick is turning out to be a really tiresome melodrama, filled with lot of bad acting and even sloppier directing. Oh, how I wish I could sack that guy! You know, I have all these beautyful scenes in my head, which I'd love to see come alive, but all I can do now is simply just to follow the other actors the best I can. Not at all that easy, considering that that stupid incompetent director keep changing the lines all the time. In my movie though, I always say the right thing, to the right people, at the right time. Always. And more important; everyone respond the way I want as well. My life could be Oscar-material instead of a boring TV-drama.

But a truly good film needs a star, and I feel all I am now is a collapsed one, a black hole dense with undefined matter. Eating up the light, sucking everything that's to close, into its dark misery... If only I could find a revolutionary way to reverse the process and let all that repressed energy out! On the other hand some believe that black holes evaporate, radiating more intensly the more the mass decreases, until it's vanished. Just leaving a tiny stable remnant behind.