The Strand – et eksempel på konvergens?
Det var en gang litt tidligere i år at jeg skummet dagens nyheter på nett og en viss artikkel fanget min interesse. ”Se opp for neste webisode” kunne jeg lese i Dagbladets nettavis, og videre at dette var et prosjekt av Dan Myrick, mannen bak den noe banebrytende filmen Blair Witch Project. Ganske snart linket jeg meg til hovedsiden for The Strand, og har etter det frekventert den ofte. Like ofte har jeg veid for og mot om jeg i det hele tatt skulle prøve å analysere akkurat den siden, for problemstillingene som dukket opp er sannsynligvis altfor store for denne oppgaven. Grunnen til at jeg til slutt likevel valgte å gjøre det, er som Leif Ove Larsen uttrykker det i Metodebok for mediefag at ”Det allmenne utgangspunktet for en tekstanalyse er interesse hos den som analyserer.”(Larsen 2002)
Ved å beskrive nettstedet så grundig som mulig skal jeg prøve å vise at The Strand er et godt eksempel på konvergens i den forståelsen at konvergens betyr ” sammenløp av retninger eller utviklingslinjer.”
Bakgrunn
Jeg må først gå gjennom litt av forutsetningene for denne siden, eller rettere sagt filmprosjektet, for uten filmen ville siden mangle eksistensgrunnlag. Myrick var kort fortalt frustrert av hele det pengestyrte maktapparatet i Hollywood som bestemmer hvem som får lage film, hva som lages og hvordan. Ved å ta over hele produksjonen selv og la distribusjonen gå over nett ville Myrick utforske mulighetene for en mer brukerstyrt filmopplevelse og en tettere dialog mellom filmskaper og seere. The Strand begynte som en idé om å fange det mangefasetterte miljøet i Venice Beach i California på film, og da internet ble valgt som formidlingskanal ble filmen kortet ned i episoder for å sendes som serie. Fenomenet ble kalt ”webisodes” og den første skulle være gratis, mens de resterende blir tilgjengelige for den nette sum av 0.99 amerikanske dollar per stykk gjennom BitPass digitale betalingsteknologi.
Nettstedets deler
At film er utgangspunktet for denne siden er noe som blir klart allerede fra første møte, der ser vi en intro som klart assosierer til tradisjonell kinofilm. På svart bakgrunn med typisk flimmer og støy ser vi produksjonsselskapet GearHead Pictures presentere The Strand - Venice,CA. Like tydelig er det dog at vi er på nett da det nederst på skjermen står ”Enter website”.
Hvis vi så går inn på selve hovedsiden blir vi møtt av det som er et gjennomgående bilde på hele stedet. Det får meg å tenke på en typisk amerikansk drive-in movie med et opplyst lerret og silhuetten av publikum. Her er ”lerretet” et forstørret utsnitt av noe grafitti som ganske sannsynlig er fra akkurat Venice Beach, og ”publikum” er tatt direkte ut av bilder fra The Strand. Basketspillerne til høyre på bildet finner man f. eks. hvis man følger den første linken som heter ”Press”. Denne eksterne linken inneholder naturlig nok materiale relatert til promoteringen av The Strand, d.v.s. pressemeldinger og bilder fra filmsettet.
Neste link er lokal og gir oss en kort beskrivelse av hovedtankene bak prosjektet. Ordene ”The Strand explores the intersecting lives of its characters with the authenticity of a documentary, but with the narrative storytelling of any scripted show. [...] It’s not reality television. It’s just real.” illustrerer godt hva The Strand handler om både som nettsted og film – et skjæringspunkt mellom virkelighet og fiksjon.
Linken ”Characters” tar oss en fyldig side med informasjon om nøkkelkarakterer i filmen. Det er fjorten thumbnails på siden, og tretten av dem gir oss ved forstørring skuespillernes navn med beskrivelse av deres rolle og innbyrdes relasjoner. Fem av karakterene har også en liten QuickTime-film knyttet til seg. I disse småvideoene snakker de til kameraet på en måte som virker veldig spontan og ikke regissert, noe som medvirker til å virkeliggjøre personene i filmen. Den fjortende thumbnailen er en ekstern link til ”Bartenders blog”, som faktisk fungerer. Jeg vet, for jeg har testet ved å legge igjen noen kommentarer. På den annen side er jeg fremdeles ikke sikker på om denne bartenderen er virkelig eller skuespiller, men så er det jo litt av poenget med The Strand, grensene flyter så i hverandre at de er vanskelige å se.
Denne siden har skiftet litt innehold under tiden som jeg kjent den. En god webside bør også oppdateres jevnlig, men her er det ikke bare snakk om å fylle ut med mer og nyere materiale, uten like mye justeringer av selve innholdet i takt med at prosjektet utvikler seg. F. eks. går ”Locals” til en side med portrett av virkelige mennesker fra Venice Beach, og denne linken er av nyere dato. I hvert fall en, om ikke alle, av disse ”ikkeskuespillere” er også med i selve filmen.
Som på hvilken film som helst finnes det her også en rulletekst med navn på alle som er involvert, og den ligger naturlig nok under linken ”Credits”.
”Souvenirs” er en link med litt blandet innhold, det første vi ser er et bilde av en gatebutikk fra Venice Beach med T-shirts som henger til salgs. På noen av klesplaggene er teksten gjort om til linker som gir oss mulighet å laste ned en screensaver og desktop wallpaper. En annen link tar oss til suvenirbutikken, der man kan kjøpe klær, kaffekrus og lignende. Trykker vi på ”Games” ser vi fremdeles det samme bildet, men T-shirtlinkene er nå linker til noen spill, basert på hendelser og karakterer i filmen
Den siste linken i navigasjonsmenyen ”Interact” er på en måte noe av det viktigste selv om den kanskje ikke ser så spennende ut. Det er nemlig her vi finner diskusjonsforumet, der Dan Myrick selv og hans stab kan kommunisere med publikum på nett. For skal utviklingen av The Strand bli som Myrick tenkt seg, er han og de andre ansvarlige avhengige av tilbakemeldinger og engasjement. Per dags dato har forumet 208 medlemmer, mer eller mindre aktive.
Teknisk oppbygging og virkemidler
Stort sett hele siden er laget i Flash av Daniel Karcher, Bluedaniel Animation Studios. Flash er Macromedias verktøy for å lage bl.a. høykvalitets video for nettsider, og det føles som et bevisst valg å bruke dette for å understreke ”filmopplevelsen” på siden. En annen felles nevnere med det meste av konvensjonell film er musikken. Et par av sporene på ”soundtracket” ligger også på nettsiden, man kan velge ved å klikke på de små firkantene nederst til venstre på hovedsiden. Disse knappene er veldig diskrete og man får finne ut av funksjonen selv. I det store og hele finnes der ikke mange instruksjoner på dette stedet, og det bidrar også til filmfølelsen. Navigasjonen er lagt opp slik at man ikke blir forstyrret av følelsen av å miste orienteringen, noe som lett skjer på større mer komplekse nettsted. Siden er lettoversiktlig og på alle lokale linker finnes der en ”Back to main”-knapp. Det råder en slags rolig helhet over siden som står i skarp kontrast til personene og miljøet på Venice Beach. Tempoet i flashanimasjonene er holdt forholdsvis lavt, og men føler seg ikke stresset. Tempoet og intensiteten finner man i filmen som sånn. Selv ikke de interaktive spillene på siden er ødeleggende for filmkonseptet. De er ”eviggående”, man spiller ikke mot andre, og man kan heller ikke lagre highscore.
Så hva med hele grunnforutsetningen for dette nettstedet? Webisodene av The Strand? Hittil har de sleppt en og den kunne i utgangspunktet blitt vist via hvilke media som helst, de var ikke nødt å sende den på nettet. Det var et valg Myrick gjorde, og som før oss litt nærmere min idé med denne analysen.
Som Myrick skrev i nyhetsbrevet 29 april i år: “Thanks again for being a part of this crazy, new venture where at least some of us are taking back the medium and putting it into the hands of the people.” Hovedmeningen med Myricks prosjekt ser da ut til være et ønske om å kvitte seg med mellomleddet i filmindustrien og igjen skape en direkte kontakt mellom fortelling og publikum, mer i tråd med de eldste teateridealene. For å kunne analysere The Strand som nettside har det vært nødvendig å se like mye på premissene bak, for som jeg sa innledningsvis ville ikke siden ha noen funksjon uten filmen. Dette nettstedet er faktisk såpass lite krevende i seg selv, at det er tvilsomt om en tilfeldig surfer får lyst å laste ned 618 MB. Men også det synes jeg stemmer med idéen, for her skal ikke websiden være hovedsaken, uten mer som et kommunikasjonsinstrument.
Websiden ville heller ikke skåret så veldig høyt hos nettguruen Jakob Nielsen. Med hjelp av Charlotte Holm skal jeg se på noen av de retningslinjer Nielsen setter for videoklipp og så kommentere dem i forhold til de tidligere nevnte QuickTime-videoene.
- Nettvideoen skal informere - ikke forstyrre.” Nielsen mener at man skal overveie nøye om man i det hele tatt må bruke video, og hvis man gjør det bare som supplement til tekst, bilder og lyd. Man skal ha et klart bilde av formålet med videoen, da den bør informere og ikke forstyrre.
- ”Brukeren skal aktiveres.” At se nettvideo er ikke det samme som å se på tv, og brukeren forventer en større grad av kontroll og interaktivitet enn foran tv-skjermen. Videoen skal deles opp i små selvstendige blokker og settes opp i en meny, så brukeren enkelt kan få overblikk over innholdet og klikke seg inn der han ønsker. Hvert videoklipp bør introduseres av en kort beskrivende tekst, så brukeren vet hva det handler om, før han klikker seg inn på selve videoklippet. Hvert videoklipp bør ikke vare lenger enn et minutt.
- ”Nettvideoen skal filmes i rolige nærbilder” fordi visningsarealet er lite og brukeren gjerne vil se hva som skjer på bildene. Kamerabevegelsene skal være rolige. Bruk av zoom, panoreringer, fading og andre triks som normalt er bra på film og tv, er ikke effektivt på nettvideoen, det virker bare forstyrrende. Bakgrunnen av bildet skal være ensfarvet og ubevegelig. Bakgrunnen må ikke introdusere detaljer som forstyrrer.
Jeg kan sammenfatte kommentarene med å si at Myrick bryter så å si hver eneste usabilityregel her, men regler er til for å brytes hvis man bare vet hvorfor. Her understreker det bare at siden er en del av en forestilling, en tekst som kan tolkes, og ikke et eksempel på en brukervennlig kommersiell webside. Denne fortellingen blir nå ikke vist i en vanlig kinosal, eller på tv som serie av grunner jeg allerede har nevnt, uten den blir distribuert via nettet og jeg mener derfor at
The Strand kan legges in under termen ”cross media communication”.
Katarina Björk uttrykker det slik: "The essence of cross media communication is to set the user in the middle of the communication process. You entice him or her to come into your story and interact with you (the narrator) or the story itself as a character ('avatar') in the story.”
The Strand er film fremvist gjennom digital teknikk via nett, altså en tradisjonell fortelling som har funnet en utradisjonell formidlingsvei, og dette kan vi kalle et eksempel på konvergens.
LitteraturlisteLarsen, Leif Ove, Metodebok for mediefag av Helge Østby, Knut Helland, Karl Knappskog og Leif Ove Larsen. “Tekstanalyse”, Fagbokforlaget, 2002 s.69
Holm, Charlotte, “Jakob Nielsens guidelines til god netvideo-produktion”,
http://www.timecodes.dk/mediepolitik/Konvergens/netvideojakobnielsen.htm, besøkt 25.5.2005 kl. 22.13
Björk, Katarina, ”Online Storytelling E-Content Report, 5 May, 2004”
http://www.acten.net/uploads/images/399/Online_storytelling.pdf, s.15, besøkt 25.5.2005, kl. 20.08
